Klønete fører!!!

Hvorfor skulle jeg få den “gode” ideen å trene litt lydighet i kveld?????????? Innmari dumt å prøve noe nytt når jeg er på mitt høyeste med pms……..men, til mitt forsvar så ble jeg ikke sint eller irritert:-) Jeg har bare ikke den tålmodigheten som trengs. Jeg har i vinter gått over til å belønne hundene med ball/kong i lydigheta, men jeg har hatt litt problemer med å få de til å holde fokus på meg over litt tid. Har skjønt at det er hastverket sin skyld, jeg har villet avansert for fort. Fikk tips om nesten å starte forfra igjen og kanskje prøve å belønne hos meg med bitepølse. Kommanderte plass og telte til 3 før jeg belønnet, ikke noe problem det, men synes at begge hundene ble litt for gira på biteleken og da ble det vondt for fingrene mine. Hadde 2 pølser slik at vi kunne kjøre byttelek, men begge kaster seg over bitepølsa og drar som faen. Så jeg synes ikke leken gikk så veldig greit. Det gikk nesten over i å lære minsta å ikke bite hardt med en gang men å kjenne om det er fingre i mellom, men det har jo ikke noe med å skape forventning i lydigheta. Jeg var lur nok til å avslutte hele seansen før det kokte i hodet mitt. Blir nok ball neste gang!!!!!!

Søk i medvind!

Som jeg har nevnt tidligere så er det atkket være gode treningskamerater at jeg får trent litt igjen!! Bilen min har fått en stygg raklelyd og nå tør jeg ikke kjøre så langt med den. Den skal til bildoktoren på onsdag for diagnose, håper det ikke er kronisk lidelse den har fått.

Vi var 3 stk som treftes for å trene i går. Det var ett fint vindrag og vi bestemte oss for å gå medvindsøk. Greit å gi hundene erfaring å slå bakover og mot gangretning. Vi trente i marka til søstera mi og det var mye jorder + noen skogsholt der og vi kunne legge opp søket ganske oversiktelig og kontrollert.  Må si at hundene løste oppgaven godt og alle hadde gode lange slag.  Vani fikk sin siste figg ett godt stykke unna både meg og figgen, hun var langt foran meg i terrenget. Vi gikk på jordet men figg lå i kanten mellom jordet og skogen. Jeg så tydelig at hun slo og dro på ferten, men hun mistet ferten i ett lite dalsøkk i jordet rett i høyde med meg og hun dro opp i retning mot meg. Jeg ble litt skuffet da jeg først trodde hun snudde fordi jeg gikk i motsatt retning, men neida hun bare dro opp for å hente ny fert for så å følge den til figg. Så da var jeg ikke fullt så skuffet lengre, hehehehe!!!!

Vi hadde parkert rett ved ett nedlagt sommerfjøs som blir brukt til lagring av vedpaller og landbruksutstyr. Det var mørkt i fjøset og vi ville prøve hundene i søk i fjøset. Siden det blåste god vind så startet vi søket ute rundt fjøset for å se om hundene fikk fert og hva de valgte å gjøre med det.  Vani var siste hund ut. Vi hadde en trøblete start og det kan i stor grad legges på kontoen til håpløs hundefører,hehe…..Hun har løpetid og er nærme de kritiske dagene og ble veldig opptatt av å snuse i sporene etter hannen og en annen løpsk tispe. Eieren(Willy) til denne tispa gikk sammen med meg og hørte min fortvilte ytringer om en meget fjern hund. Så sier denne litt mer oppvakte Willy og spurte meg om jeg egentlig hadde satt henne i søk. Selvfølgelig hadde jeg glemt det, ikke hadde hun trekanten på seg og ikke hadde jeg kjørt prosedyren med plss, kontakt og kommando “finn mann”. Jeg gikk tilbake til start og kjørte denne rutinen og dermed for Vani avgårde, hun dro langt ut i terrenget vekk fra fjøset men det hadde ikke så mye å si, det er tydelig at hun har fått en forståelse for kommandoen:-) Vinden snudde også så vi måtte gå litt frem og tilbake før vi fikk rett vindretning, men da var det ikke tvil om at hun fikk fert fra noe i fjøset, men det var i motsatt ende av inngangsdøra. Hun jobba mye på ferten men fant ikke ut selv å gå rundt huset. Så jeg og Willy gikk videre langs med langveggen mot andre enden. Da virka det som hun ”glemte” figgen……..men neida, da hun rundet hjørnet fikk hun ny fert og gikk selv inn dørsprekken og til figg. Det er slike treningsdager som løfter både hund og eier!!!! 

Spor i snø!!!

Onsdag kom en gjeng NRH’ere til Stjørdal for å trene. Jeg blir kjempeglad at de gidder å kjøre hit nå som bilen min har fått noen leie raklelyder.

Vi la treninga til Værnes militære område, en i laget jobber der og skaffer oss tillatelse til å trene der. Vi bestemte oss for å gå spor denne kvelden. Gjett om jeg ble glad, spor blir ikke foreslått altfor ofte,hehehe! Snø var det også. For Vani sin del hadde hun sitt første spor på snø/frosset mark på RK øvelsen, Fanta har ikke opplevd det. Eller de har da fulgt dyrespor anmass både i snø og på frosset mark, men det vet jeg ikke om teller…

Sporet til Fanta ble lagt på parkeringsområdet ved bygg og utpå gressmark, Vani sitt spor gikk mest i krattskog og to ganger kryssing av hovedvei(inne på området). Begge sporene hadde mye vinkler, 1 gjenstand + slutt, var en 300-400m lange. Det var ganske sterk vind fra syd-vest. Sporene ble forsøkt lagt i side- og medvind, men det klarte vi ikke, det ble litt motvind også. Rett etter at sporene var lagt ut så kom det en masse biler kjørende inn på området og det viste seg at hundetroppen til HV har trening der på onsdager.

Vi måtte gå sporene litt tidligere enn planlagt pga dette. Ville ikke kjøre sporoppsøk, men sette de rett på sporet. Fanta var først ute da sporet hennes var hakket vanskligere enn Vani’s. Fanta tar ett godt sug i første fotspor og fulgte det fint. Hun fikk motvind og ville holde en høy fart da hun fikk sporgjenstanden i nesa. Men jeg holdt igjen så godt jeg klarte. Hun fikk også HV folka i nesa og dro rett forbi vinkelen.  Så når jeg stoppet henne var hun bare på overvær, jeg måtte stå ganske lenge og måtte tilslutt gi henne kommandoen “søk spor”, men hun hadde store problemer med å slippe tak i overværet så jeg juksa litt og pekte ned der hvor vinkelen var. Bedre å hjelpe henne enn å krangle, hun er sær den dama og har noen egne meninger om hva hun vil. Fikk henne på sporet og resten av sporet gikk knirkefritt, hun jobbet bra i neste vinkel som var 45 grader. Jeg leste henne dårlig og holdt henne igjen da hun dro på sporet i vinkelen, det resulterte i at hun måtte ta den en gang til, hehehe min blemme. Vi fikk to slike vinkler til og da var hun sikker i vinkelen og jeg klokelig nok fulgte på. Hun fikk sporslutt og masse belønning:-)

Så var det Vani sin tur, her hadde sporlegger oppdaget at det var en del ferske tråkk av både folk og hund i sporet men det fikk stå til. Sporlegger var jo med så vi hadde en trygghet der. Hun startet fint på sporet, slo fint i første vinkel men bestemte seg for å sjekke en annen fert like ved og det forvirret meg. Men hun dro på sporet når fertpunktet var utredet, Vabi har løpetid nå og litt opptatt av lukt av annen hund. Jeg valgte å la henne utrede de flekkene hun ville, hun holdt seg godt i sporet likevel. Noen steder gikk hun sekundærspor og jeg var i de perioder veldig usikker på om var på sporet, men måtte velge å følge henne. På første kryssning av vei fulgte hun sporet fint, men jeg trodde ikke sporlegger hadda kryssa veien og stoppet henne der. Her ble det litt rot da sporlegger heller ikke husket plassen han hadde krysset men siden Vani ikke fant noe spor på min side av veien måtte jeg la henne finne det selv og det gjorde hun på andre siden av veien, hehehe nok en blemme av meg… Resten gikk fint men på siste strekket sto vinden fra høyre og spor slutt lå 15cm til venstre for sporet. Hun bruker ikke øynene ihvertfall for hun passerte slutten elegant, på tredje passering fikk hun den og det var en stas sporslutt, en sånn pipedings og de digger hun:-)

Etterpå prøvde jeg melding på gjenstand, men nå var hun usikker på meldingsform (min feil det også som har kjørt litt halsmeldingsdemo med henne). Vi la løsbittet slik at hun så det, og da gikk det kjempebra. Flyttet sekken og prøvde en gang til, hun tok løsbittet uten å blunke. skal nok kjøre mer trening på dette og på flere forskjellige gjenstander.

Bilde fra øvelsen:-)

Jeg er ei krøkke når det kommer til å legge inn bilder på hjemmesida, så bildet fra RK øvelsen legger jeg her!!!

Her er figurant lagt på båre og båret ut av skogen av Røde Korsere. Vi måtte jo ta ett seiersbilde, hehehe!!!

På øvelse med Stjørdal Røde Kors

Jeg er så heldig at RK laget her i Stjørdal ofte inviterer meg med på øvelser. Det fine med disse øvelsene er at de er lagt opp som en reell leteaksjon med KO arbeid og fordeling av teiger. De som blir plassert i KO har ingen anelse om hvor markøren (som de kaller figgen i RK) ligger. Og markørerne har alltid en eller annen skade slik at vi prøvd oss på førstehjelp også:-)

Denne gangen fant jeg ut at jeg skulle ta med Vani. Det er jo tross alt øvelse og ikke liv om å gjøre. Hadde ikke avklart dette med RK på forhånd men de tok endringen på strak arm. Det kunne jo skje at vi ikke fikk funn og at de måtte sende inn RK’ere i teigen etter oss. Vani er under utdanning og har liten erfaring på å gå en stund før funn.

Casen denne gang var at savnede var deprimert og hadde ikke dukket opp på jobb om morran. Først skulle vi prøve å finne bilen til savnede. Etter ett hint fra en av den “savnedes” venner ble ett område på Stjørdal pekt ut. Jeg fikk tillatelse til å kjøre rett dit og sette Vani i søk, jeg hadde med en kartleser fra RK. Flaks som vi hadde så sto bilen til den savnede der vi skulle parkere. Det hadde kommet en par centimeter med snø, og det var tydelig fotavtrykk ved bilen. Jeg valgte da sporoppsøk, bilen sto parkert inntil ett lite skogsområde og jeg antok at det var dit sporene gikk. Vani tok sporet ved bilen og fulgte sporet fint innover skogen, men luringen av markør hadde gått i mange sløyfer og krysset sporet sitt mange ganger. Tilfeldig oppdaget jeg at Vani plutselig var på ett bakspor. Stoppet henne i sporsøket da og satte på bringkobbelet. (Må legge til her at det er ca.1 år siden hun ble testet med fastbitt så jeg var litt spent på hvordan dette ville gå). Vi gikk oppå en kolle og Vani sjekket fint ut på begge sider. Etter bare noen minutter forsvant hun ned en skråning og vips var hun tilbake med melding, og gjett om jeg var stolt og glad. Dette løste hun jo perfekt,gullet mitt:-)

Markøren kunne fortelle at hun kom og ga han ett nuss på kinnet før hun forsvant igjen, hehehe. Dette er da perfekt utført av Vani! Men så sier markøren at han trodde hun skulle halse, nesten så han virket litt skuffet over at det ikke var halsmelding på henne. Da svarte jeg eplekjekt at hun kan det også, og kjørte en demo av halsmeldingen hennes. Han var også veldig nyskjerrig på hvordan det med bringkobbel fungerer så jeg lovte å vise han når vi kom opp i lyset ved parkeringa. Men lillegull halsmeldte på den demoen, hihihi…..stakkars forvirrede hund!! Men på 4de utsending tok hun bringkobbelet så folk fikk sett. De fikk også sett at det var en hund under opplæring, noe de hadde problemer med å tro da hun gjorde funn så kjapt:-)

På evalueringa etterpå så sa alle deltakerne fra RK at det som imponerte dem mest var hvor raskt funn det ble med hund og hvor effektivt det er å bruke hund. Vi gleder oss til neste øvelse allerede!!!!

Vani og barn…….

Sist helg fikk jeg uventet overnattingsbesøk, en av mine nieser hadde lyst til å overnatte hos tante. Det tilbudet kunne jeg ikke si nei til, jeg har jo bare søte snille nieser og det er koselig at de vil ligge over hos meg. Ida Sofie som hun heter er 7 år og litt redd hunder. Siden jeg var på besøk hos de og bikkjene igjen hjemme så viste jeg at det ville bli en støyende hjemkomst. I bilen hjem snakka vi om dette og jeg prøvde å informere henne så mye jeg kunne uten å skape enda mer redsel. Ida Sofie er ei meget forstandig jente og gjorde akkurat som jeg sa og hjemkomsten gikk kjempebra. Vani er snill og grei men har veldig lyst til sleike hender, dette likte ikke Ida Sofie og heiste opp henda når Vani gikk bort til henne. Det fine her var at Vani ikke hoppet opp etter hendene hennes, hun bare droppa den hilsestunden.

Dagen etter kom hennes pappa (min bror) for å hente henne, han hadde med seg minstejenta på snart 2 år. Hun er sin søsters rake motsetning, finnes ikke redd hunder. Ulrikke som hun heter er ei åpen og nyskjerrig jente, og alltid på farten. At de ble møtt av 2 store hunder i døra synes Ulrikke var stas. Ida Sofie og Ulrikke er oppvokst med katt og Ulrikke utbrøt PUUUSSSSSS da hun så hundene.  Hun og Vani holdt sammen meste av tida hun var her, med meg på slep for å kontrollere de to. Må si jentene er godt oppdratt i omgang med dyr, når Ulrikke ville klappe Vani så brukte hun flat hånd og strøk henne på siden av kroppen. Hun la kinnet inntil Vani og elsket å bli slikket av Vani i både ansikt og på hender. Hun prøvde aldri å klype eller lugge bikkjene, hun la seg ikke oppå dem når de lå i senga si. Ulrikke imponerte meg veldig altså!!! Ulrikke er glad i mat og fikk en fattigmann, men jenta klarer ikke sitte stille så hun gikk avgårde med en fattigmannbit i hver hånd, og gjett om Vani fort oppdaget hvor det var spiselig vare i passe høyde.  I denne situasjonen viste både hund og barn en meget god oppførsel. Så klart Vani hadde veldig lyst på godbiten, men måten hun prøvde seg på var tilfredstillende i mine øyne. Det var intet forsøk på glefsing eller snapping, neida godjenta slikket hånden, og prøvde å slikke seg nærmere og nærmere det gode, hehehe. Og Ulrikke da…….hun reagerte jo perfekt, hun snudde seg bare hun, løftet ikke opp henda eller noe, bare snudde ryggen til hunden. Her ser jeg ett talent med dyr altså:-)

10 dager i ro!!!!

Måtte til veterinær med Vani i dag og det resulterte i 10 dager i ro på bikkja! Ikke akkurat slik vi hadde tenkt starten på 2008:-(

Sist torsdagkveld var jeg så uheldig at jeg trampa på frambeinet hennes. Det var vel ikke bare tramping….jeg tro hardt og vrei foten min, det værste var at jeg hadde brodder på skoa. Hun hyla jo som en “støkkin” gris, men dro avgårde på kongsøk når jeg slapp henne. Så ikke noen antydning til halting da. Vi har vært litt aktive i helga og når vi sto opp i dag haltet hun. Dro til vetten med henne da jeg ville vite om det hadde sammenheng med torsdagens tramp. Og det hadde det, hun har vondt i ei tå men vetten trodde ikke den var brukket da den ikke var hoven. Hun skal til kontroll om 10 dager og i mellomtiden skal det være ro.

Skikkelig synd synes jeg, nå som vi var klare til å starte opp for fullt med trening!! Jaja, vi må da vel klare 10 dager uten å fly på vegga.

Er Vani blitt voksen tro???

Kulden og vinden i Trøndelag har holdt oss i ro. Er det en ting jeg fortsatt har problemer med her oppe så er det vinden. Den kan være isende kald og virkelig ufyselig.

Har hatt noen korte økter med lydighet, kun momenter. Men det er ikke bare kaldt og vind, det er blankis også så det er litt vanskelig for både meg og hundene å holde oss på bena.

Skøyteisen er upåklagelig og på søndag kjørte jeg Tonje og en venninde opp til vannet for å gå på skøyter. Brukte ventetiden til å trene litt feltsøk med hundene. Tråkka ett litt rotete felt i meget kuppert terreng og la ut 4 gjenstander, størrelsen var litt større enn fyrstikkeske og i forskjellig materialer. Vani var heltent og hadde 4 utslag og 4 gjenstander, det gikk på skinner. Hentet nye gjenstander til Fanta og hun brukte litt mer tid, hun har det for seg at hun må rekognosere hvor feltet er for så å begynne å søke. Men hun var kjapp i funnene hun også, kun slet litt med den som lå nærme grunnlinja. Må “lure” henne i blandt og legge en veldig nærme grunnlinja:-)

I dag hadde jeg bestemt meg for å ut med bikkjene, forkasta tanken om en langtur med Vani i sele og strikk. Isen på veien er så hard at broddene mine nesten ikke får tak. Taktikken ble endret og jeg gikk med de løse, turen ble lagt på jordene her(tør å gå i åpent landskap selv om det er mørkt). Jeg er nemlig ganske mørkredd og anser åpent landskap for trykt. Putta lommene fulle av kong, både med og uten snor. Kjørte masse kongsøk med de, dekket de og gikk litt unna hvor jeg kastet 2 konger. Hundene måtte ligge i dekk til jeg kommanderte søk. Skal si det var fart på de ut:-) Det fine er at de kunne ikke se hvor kongen landet, var mørkt og ingen snø på jordene. I det vi var kommet ett godt stykke utpå ett jorde, hørte jeg plutselig noen rare gryntelyder i retning veien. Jeg hadde lommelykt i lomma, men jeg var som fjetret og sto helt stille samtidig som jeg prøvde å se hva det var. Men i mørkeriet er det ikke mye å se, da kom jo frykten for om det var en bjørn som ikke hadde gått i hi og fått ferten av oss. Jeg formelig så en svær svart skygge komme i mot oss, fy flate så stiv av skrekk jeg var. Vani hadde på seg ett blinkende halsbånd og jeg så på lysene at hun hadde retning lyden. Godt, tenkte jeg, la henne skremme eller drepe udyret. Plutselig ble ett lys tent, og da så jeg at det var to personer og en elghund på tur, Vani var helt borte hos elghunden og de hadde tent lykta for å se hva som kom mot de. Til min store forundring så ropte med min beste og innbydende innkallingstemme og Vani avsluttet hilsinga og løp rett til meg. Avstanden var nok over 100m. Gjett om jeg var lettet og glad:-)

Lettet fordi det var folk og ikke bjørn, glad fordi Vani kom med engang, glad fordi jeg klarte å ha en avslappet tone i innkallinga, kjempeglad fordi Vani ikke bjeffet på vei dit eller bøllet med hunden!!!!!!!!!!!!!!!!

Derfor lurer jeg nå på om Vani har blitt voksen, hun har nemlig hatt en veldig tendens til å varsle på folk og hunder. I de to siste månedene har jeg ved flere anledninger sett at Vani ikke har varslet og heller ikke viet forbipasserende (dette gjelder på veien utenfor tomta) noe som helst oppmerksomhet. De gangene jeg har vært obs på dette har jeg roset henne masse. Men nå i dag mener jeg at hun virkelig viste seg fra sin beste side og jeg tar det som at hormonene hennes er på plass. Voksne jenta til mamman sin det:-)

En fin avslutning på året!!

Vi fikk en fin avslutning på 2007. For første gang på ca. 10 år skulle vi ikke feire nyttårsaften hjemme. Hadde på forhånd avklart at hundene fikk være med. Tok med inneburet som er i str. XL, da jeg visste at det var noen små tobeinte der som ikke var vant med hunder. Ikke det at hundene er ufine med de små, men man slipper å passe på båder unger og hunder og alle kan slappe av og nyte aftenen.

Da klokka nærma seg midnatt var det tur for ut å sende raketter. Jeg og hundene var med ut og jeg utstyrte meg med to konger. Mens de andre gikk for å sende raketter gikk jeg og hundene på ett jorde rett ved. Så kjørte vi kongsøk i mørket mens rakettene smalt rundt øra. Både Fanta og Vani konsentrerte seg 100% i kongsøket og affiserte seg ikke av hverken smellene eller lysglimtene. Jeg kunne se de søke i lyset fra rakettene og de endret hverken fart eller konsentrasjon når det smalt. De søkte hver sin gang, og hadde ikke støtte av hverandre. Må si jeg ble veldig fornøyd med kvelden!!!

Rett etter at vi hadde kommet hjem og i seng så sendte naboen opp 3 raketter og de smalt rett ved huset her. Hundene viste ingen reaksjon på de smellene heller, lå like fredelig og sov. Flinke bikkjer:-)