Kulden og vinden i Trøndelag har holdt oss i ro. Er det en ting jeg fortsatt har problemer med her oppe så er det vinden. Den kan være isende kald og virkelig ufyselig.
Har hatt noen korte økter med lydighet, kun momenter. Men det er ikke bare kaldt og vind, det er blankis også så det er litt vanskelig for både meg og hundene å holde oss på bena.
Skøyteisen er upåklagelig og på søndag kjørte jeg Tonje og en venninde opp til vannet for å gå på skøyter. Brukte ventetiden til å trene litt feltsøk med hundene. Tråkka ett litt rotete felt i meget kuppert terreng og la ut 4 gjenstander, størrelsen var litt større enn fyrstikkeske og i forskjellig materialer. Vani var heltent og hadde 4 utslag og 4 gjenstander, det gikk på skinner. Hentet nye gjenstander til Fanta og hun brukte litt mer tid, hun har det for seg at hun må rekognosere hvor feltet er for så å begynne å søke. Men hun var kjapp i funnene hun også, kun slet litt med den som lå nærme grunnlinja. Må “lure” henne i blandt og legge en veldig nærme grunnlinja:-)
I dag hadde jeg bestemt meg for å ut med bikkjene, forkasta tanken om en langtur med Vani i sele og strikk. Isen på veien er så hard at broddene mine nesten ikke får tak. Taktikken ble endret og jeg gikk med de løse, turen ble lagt på jordene her(tør å gå i åpent landskap selv om det er mørkt). Jeg er nemlig ganske mørkredd og anser åpent landskap for trykt. Putta lommene fulle av kong, både med og uten snor. Kjørte masse kongsøk med de, dekket de og gikk litt unna hvor jeg kastet 2 konger. Hundene måtte ligge i dekk til jeg kommanderte søk. Skal si det var fart på de ut:-) Det fine er at de kunne ikke se hvor kongen landet, var mørkt og ingen snø på jordene. I det vi var kommet ett godt stykke utpå ett jorde, hørte jeg plutselig noen rare gryntelyder i retning veien. Jeg hadde lommelykt i lomma, men jeg var som fjetret og sto helt stille samtidig som jeg prøvde å se hva det var. Men i mørkeriet er det ikke mye å se, da kom jo frykten for om det var en bjørn som ikke hadde gått i hi og fått ferten av oss. Jeg formelig så en svær svart skygge komme i mot oss, fy flate så stiv av skrekk jeg var. Vani hadde på seg ett blinkende halsbånd og jeg så på lysene at hun hadde retning lyden. Godt, tenkte jeg, la henne skremme eller drepe udyret. Plutselig ble ett lys tent, og da så jeg at det var to personer og en elghund på tur, Vani var helt borte hos elghunden og de hadde tent lykta for å se hva som kom mot de. Til min store forundring så ropte med min beste og innbydende innkallingstemme og Vani avsluttet hilsinga og løp rett til meg. Avstanden var nok over 100m. Gjett om jeg var lettet og glad:-)
Lettet fordi det var folk og ikke bjørn, glad fordi Vani kom med engang, glad fordi jeg klarte å ha en avslappet tone i innkallinga, kjempeglad fordi Vani ikke bjeffet på vei dit eller bøllet med hunden!!!!!!!!!!!!!!!!
Derfor lurer jeg nå på om Vani har blitt voksen, hun har nemlig hatt en veldig tendens til å varsle på folk og hunder. I de to siste månedene har jeg ved flere anledninger sett at Vani ikke har varslet og heller ikke viet forbipasserende (dette gjelder på veien utenfor tomta) noe som helst oppmerksomhet. De gangene jeg har vært obs på dette har jeg roset henne masse. Men nå i dag mener jeg at hun virkelig viste seg fra sin beste side og jeg tar det som at hormonene hennes er på plass. Voksne jenta til mamman sin det:-)
Siste kommentarer